Det var et land
       
       Det var en gang et lite land,
       delt i sin midte.
       Av fredsvoktere var det omspannt,
       vakt ved hvert et skritt og tide.
       
       Men til slutt vek det grå bånd,
       da gamle murer brast.
       Det som hørte sammen, hånd i hånd,
       vokste sammen, sterkt og fast.
       
       Nå trodde man i gledeskor,
       at tiden leger alle sår.
       En stat ble født der muren lå,
       mens den andre svant i vårs.
       
       Da arbeidet vek og nøden kom,
       stod en gammel fiende frem:
       «Den fremmede gjør vårt brød og lønn tom!»,
       til vreden ble et flammende hjem.
       
       Man slukket snart hver brann og glød,
       gresset vokste i hver krok.
       Hverdagen kom, og håpet fødtes
       som en ny og åpen bok.
       
       Man feide freden for sin dør,
       som om intet hadde skjedd.
       Men dypt i asfalten, som før,
       forble den gamle sprekken redd.
       
       Slik gikk år etter år forbi,
       mens vi freden holdt så kjær.
       Fordi kuttet var usynlig og fri,
       der makten slipte kniver nær.
       
       Da trådte i dette unge land
       en mann frem, med pennens makt.
       Som fant et budskap, en ny forstand,
       som sådde uro og hatets pakt.
       
       Man manet frem verdens undergang,
       fordi fremmede oss truer,
       at hatet gjør Vesten stum og vrang
       med giftige ord i murene.
       
       Frykten for fremmede vokste fort,
       stod i flokk ved hver en dør.
       Der hjelpsomhet før hadde gjort sitt kort,
       lot man kaoset råde som før.
       
       «Vi klarer det!», lød budet klart,
       som skulle holde stand.
       Men i stridens nye, mørke fart,
       rulllet hatet som en bølge over land.
       
       Nå forener vreden landet kun,
       der splid har flytt så skarpt.
       Som blått ble brunt i hatets stund:
       Føreren hadde det vel gledet seg over, skarpt.
       
       Pandemien var tung og grum,
       drev angst inn i hvert et sinn.
       Og nye medier, i støy og rum,
       ble falske voktere, sluppet inn.
       
       Man pisket opp hat mot grønt og venstre,
       glemte folket i nød og savn.
       Man lot vanviddet blomstre i hver eneste
       krok, og slo midten ned i sin havn.
       
       Den blå fronten trådte stille frem,
       snek seg gjennom landets vrede.
       De næret nag og gamle drømmer om dem,
       i borgerlig drakt og hede.
       
       De skriker høyt etter tysk diktning,
       krever dannelse, streng og rå.
       Men egen ånd mangler retning og diktning,
       da ingen bok de kunne forstå.
       
       Jeg tenker tilbake på lyse tider,
       der ordet ennå i lyset stod.
       Der versene løste åndenstider:
       «Her var jeg menneske, her var jeg god!»
       
       Fra øst og vest, med listig hånd,
       heller mange olje på bålet.
       Konsensus kveles i røykens bånd,
       avslutningen blir vårt dyre mål.
       
       Om forbundet brister i tyske rike,
       griper bjørnen dypt i felt.
       Naboen over det store hav, like,
       fordeler vår verden, kald og delt.
       
       Det var en gang et mørkt land,
       knust i tusen biter nå.
       Det skrek «demokrati!» ved strand,
       og sank sakte mot undergangens gå.
       
       Men stivt forblir kun det som brister,
       det myke viker, det harde knuser.
       En stille dråpe huler ut det som mister,
       og graver seg mot lyset som suser.
       
       Ingen rop til splittelse skal nå,
       ingen ånd bygger murer om land:
       «Vi er folket!» uendelig stor,
       bryter sann godhet hver en rand!
       
       —vk
       
 (DIR) [ ← Zurück zu Gedichte ]
 (DIR) [ ⌂ Startseite ]